Wergeland og Welhaven
De to mest kjente forfatterne fra romantikken er Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. Disse to forfatterne hadde ulike syn på Norge som nasjon og på diktingen. Henrik Wergeland og Welhaven er representanter for to typer romantikk. Den liberale romantikken (venstreromantikken) sto Wergeland for, mens den konservative romantikken (høyreromantikken) sto Welhaven for. Welhaven mente at det var viktig å ha et kulturfellesskap med Danmark, og han støttet embetsmenn i Intelligenspartiet. De mente at det var viktig å ta vare på den språklige og kulturelle tilknytningen til Danmark, også etter vi hadde blitt en selvstendig nasjon. Wergeland på den andre siden, med hans gruppe som ble kalt «patriotene», ville frigjøre Norge fra dette kulturfelleskapet. De ønsket rettferdighet og demokrati, så derfor mente de at nordmenn skulle bestemme. Patriotene brukte nasjonalromantiske argumenter for en nasjonal selvstendighet.
Som skrevet var Wergeland og Welhaven uenige om hvordan god litteratur skulle være. Wergeland ønsket frihet når han skulle skrive. Welhaven mente derimot at god diktekunst skulle utformes etter regler for strofer, vers, rim og rytme. Welhaven formidlet tidløse ideer i en kjent form, mens Wergeland så på romantikken som et våpen mot ulikhet, og mente at det skulle være frihet i formen.
Det finnes flere likheter mellom Wergeland og Welhaven. For det første var begge representanter for romantikken. Panteisme, altså tanken om at naturen hadde en ånd eller sjel var begge opptatte av. Både Wergeland og Welhaven satte følelser og fantasi høyere enn fornuften. En annen likhet var at begge trodde på en storhetstid for Norge i fremtiden og begge ønsket å fremme den. Wergeland og Welhaven brukte også mange språklige bilder i diktingen deres.
