En vaarnat
Vaarnatten stille og sval
favner den slumrende Dal.
Elvene nynne de lange
dæmpede, dyssende Sange.
Alfer sukke
for de smukke
Lilier: «O, tager os tilfange!»
Fjeldtoppens sølvblege Skjær
viser at Maanen er nær;
over de samlede Graner
Skyerne svæve som Svaner.
Snart vil blide
Straaler glide
over al den Herlighed, du aner.
Luk dog ei Øiet inat,
vaag med Erindringens Skat!
Her, mens du sidder alene,
aabner sig Mindernes Scene,
her vil fromme
Skygger komme
vinkende blandt maanelyse Grene.
Hør hvor de hviske dig ømt
Alt hvad din Længsel har drømt,
see hvor de bringe tilbage
Gjenskin af fagrere Dage!
Lad det tindre;
det vil lindre
Smerten i dit Savn og i din Klage.
Diktanalyse av "En vaarnat"
«En vårnat» er et nasjonalromantisk dikt skrevet av Johan Sebastian Welhaven. Diktet er en del av en diktsamling med navn «Nyere digte» og diktsamlingen ble utgitt i 1846.
Welhaven skriver om våren i diktet, og beskriver hvordan våren påvirker mennesker. I diktet skriver han at våren kommer som en ny start, der du kan legge det vonde bak deg. I diktet blir det derfor lagt vekt på den lindrende effekten til naturen. Welhaven uttrykker en følelse, og han uttrykker vårnatten som den perfekte naturen.
Diktet har et fast enderim og et flytende språk. Diktet er strofisk og består av 4 vers, og alle versene har en svært lik oppbygging og rytme. Versene inneholder naturbeskrivelser om vårnatten, og består alle av 7 verselinjer. Rimmønsteret til diktet er aa, bb, cc, b. Språket i diktet er preget av det danske språket, og Welhaven var en forkjemper for å opprettholde tilknyttingen til det danske språk og kultur.
I diktet er det brukt flere språklige bilder. For det første er det brukt besjeling. Det er blant annet brukt besjeling i den første strofen. Her står det: «favner den slumrende Dal». Besjeling er et språkbilde som gir døde ting menneskelige egenskaper. Besjelingen får frem naturens sjel eller parallell til menneskesinnet, og det oppstår en sammenheng mellom mennesket og naturen. Besjelingen får også fram naturens guddommelighet. Som Welhavens fleste dikt, følger han nøye regler for rim og rytme. Det er brukt et fast enderim i diktet. Det er også brukt mange sammenligninger i diktet, noe som gir en følelse av at naturen har et levende preg. Et eksempel på sammenlikning i diktet er: «Den slumrende dal». I tillegg er det brukt gjentagelse ved at alle versene består av like mange strofer, nemlig 7. Det finnes også eksempler på personifisering i diktet. For eksempel: «fromme skyer». Disse personifiseringene av naturen gir en følelse for leseren at naturen er mer enn det øyet kan se.
Temaet til diktet er våren, og hva våren gjør med mennesker. Diktet forteller at våren kommer som en ny start, og at våren har en lindrende effekt der du kan legge det vonde bak deg. Budskapet mener jeg derfor er at naturen er guddommelig, og at det er en sammenheng mellom naturen og mennesket.
Som en avslutning er det brukt mange virkemidler i diktet til Welhaven. For det første er det brukt flere språklige bilder, spesielt besjeling. Dette får fram naturens guddommelighet. Videre er det også brukt rim og rytme i diktet, og det er brukt enderim. Andre virkemidler som er brukt i diktet er sammenlikning og personifisering