Folkediktning som en del av nasjonalromantikken og nasjonsbyggingsprosessen
Folkedikting er eventyr, sagn og myter som i generasjoner har levd blant folket på bygda. Folkedikting har ingen kjent forfatter, og historiene kan finnes i mange land i ulike versjoner. De som er mest kjente for å ha samlet folkediktingen er Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe. I jakten på den norske identiteten brukte man gjerne folkediktingen, som vil si, eventyr, sagn og myter som har levd blant folket på bygda. Folkeeventyrene ble veldig populære og lest av mange. Dette førte til at Asbjørnsen og Moe har hatt en stor betydning for utviklingen av det dansk-norske skriftspråket. Folkediktingen ble ansett som særegent norsk, og oppfatningen som at folkeeventyr er særegent norsk lever fortsatt. Troll er i dag en av de vanligste suvenirene som turister tar med seg hjem fra Norge. En annen gruppe folkedikting er folkeviser, som ble samlet inn rundt 1800-tallet. En folkevise er et episk dikt, altså diktet forteller en historie og har en fast form. Folkevisesene er overført muntlig, noe som kalles tradert. Visene er også av ukjente forfattere.
Takket være samlere som Asbjørnsen og Moe fikk blant annet folkeeventyr en viktig funksjon i den norske nasjonalbyggingen. Asbjørnsen og Moe er kjente for å ha samlet folkediktingen. Disse forteller om en levende kultur som hadde eksistert gjennom dansketiden. I dagens samfunn dyrker fortsatt mange eventyr med troll og nisser som noe som er typisk norsk.
